Rapport fra Stiftelsen
Polarisstiftelsen har som sin oppgave «å påse at konsernets publisistiske plattform blir ivaretatt». Dette inkluderer en forpliktelse til å «kommentere selskapets årlige publisistiske rapport, det vil si den redaksjonelle årsrapporten».
Oppgaven er like spennende hvert år, både fordi så mange av mediehusene har rapportert grundig om sin virksomhet og også tatt seg tiden til å svare på de konkrete spørsmålene og problemstillingene som Stiftelsen har stilt til redaksjonene, og fordi vi hvert år ser hvordan verden utvikler seg og nye problemstillinger kommer opp. Da må redaksjonenes arbeid endre seg med disse, samtidig som «plattformen», dvs. bevisstheten om uavhengigheten, samfunnsoppdraget og presseetikken, skal stå fast.
I rapportene for 2020 og 2021 spilte pandemien en stor rolle for hvordan redaksjonene beskrev sin forståelse av den publisistiske plattformen og den tilhørende presseetikken. Når vi nå er kommet til 2024, ser vi hvordan sosiale medier og ikke minst kunstig intelligens betyr stadig mer for hvordan redaksjonene forstår og organiserer sitt arbeid. Presset mot redaktørstyrte medier som bygger på en tydelig – og menneskestyrt – etisk grunnmur, er økende, og teknologien er en viktig grunn til det.
Mediehusene innenfor Polaris-konsernet synes svært bevisste rundt det krevende etiske landskapet vi allerede er godt på vei inn i. Den bevisstheten må være vedvarende og i stadig utvikling. Derfor tror vi på den daglige samtale innenfor mediehusene og innenfor konsernet som et av de viktigste bidragene til en bedre og mer bevisst presse. Vi håper også Stiftelsen kan bidra til den samtalen.
Vi takker konsernledelsen for godt samarbeid og ser frem til den videre dialogen om hvordan vi sikrer en uavhengig, sterk og etisk bevisst presse.
På Polarisstiftelsens vegne,
Henrik Syse, styreleder
Redaktøren i konsernet
av Svein Brurås
«Redaktør» er betegnelse på en lederstilling i redaksjonen, men det er også noe langt mer. I norsk pressetradisjon er redaktøransvaret ikke bare en praktisk måte å ordne ledelsen av en redaksjon på. Redaktørinstituttet er selve symbolet på pressens frihet og uavhengighet.
Eier, styre og direktør i en mediebedrift er ordinære forretningsmessige roller og funksjoner på samme måte som i næringslivet for øvrig. Men en redaktør er noe annet og mer. Redaktørens plikter og ansvar er på en særlig måte knyttet til medienes rolle som en grunnstein i vårt demokratiske system. Redaktøren skal være den som til syvende og sist forvalter pressefriheten. Det er redaktøren som tar avgjørelser om hva som skal publiseres og hva som ikke skal publiseres, og redaktøren sitter med et spesielt juridisk ansvar for mediets innhold.
En mangfoldig rolle
Disse litt høystemte erklæringene er velkjente tanker for redaktører flest. Redaktørens hverdag er likevel trolig preget av andre og mer jordnære forventninger og krav. Til daglig er det et bredt spekter – et svært bredt spekter – av administrative, journalistiske og praktiske arbeidsoppgaver som skal løses.
Et av Stiftelsens spørsmål til redaksjonene i forbindelse med årsrapportene var dette: «Hva mener du er dine viktigste oppgaver som redaktør? Nevn kort tre punkter.» De fleste svarene peker på ulike journalistiske og strategiske hensyn, og svarene viser til fulle hvor innholdsrik og vidtfavnende redaktørrollen er: være vaktbikkje, sørge for balanse, vise frem suksesser og fiaskoer i lokalsamfunnet, skape en debattarena, sette dagsorden, passe på mangfoldet, holde en høy presseetisk standard, drive kildekritikk, verne den uavhengige journalistikken, nytenkning, kreativitet, digital innovasjon – for å nevne noe.
La meg kort kommentere noen tanker rundt redaktørenes svar.
Balanse og klokskap
Redaktørgjerningen handler ofte om balansekunst, eller om du vil: klokskap. Som redaktøren i avisa Vigga sier det: «Ikke bli for tøffe, ikke bli for feige.» Akkurat! Mange av oss har vel lagt merke til den bråkjekke redaktøren som ser den kontroversielle saken kun fra én side, og som hensynsløst bruker kilder og andre personer til egne klikkvennlige formål. Mer vanlig er kanskje motstykket: Den forsiktige og til tider feige og servile redaktøren som for enhver pris vil unngå at noen blir sinte, i hvert fall ikke maktfolka i lokalmiljøet. Et sted mellom disse to må den kloke redaktøren legge seg, med en journalistikk som er dristig, men likevel hensynsfull, og som er på bølgelengde med mentaliteten blant leserne.
Redaksjonen som journalistskole
Flere redaktører fremhever trusselen fra «fake news» og betydningen av troverdighet i nyhetsformidlingen. «Ei av dei aller viktigaste oppgåvene er å bygge ein sterk barriere mot falske nyheiter», skriver redaktøren i Fjordenes Tidende. Javisst! Og da kommer man ikke unna å jobbe med de grunnleggende journalistiske ferdighetene i redaksjonen. I et stort konsern som Polaris er det ikke til å komme forbi at det rent journalistisk er kvalitetsforskjeller mellom avisene. Selvsagt er forutsetningene ulike, men dette må ikke bli en hvilepute. Flere har forbedringspotensial på det journalistiske håndverket, noen mer enn andre.
Nyansatte kan ha høy kompetanse på mange felter, selv om de mangler journalistisk fagkunnskap. Unge nyansatte er kanskje ikke en gang vant til å lese avisen. Derimot kan de ha høy kompetanse på sosiale medier, IT-kompetanse, kreativitet og kommunikasjonsevne, samtidig som de altså har huller i det journalistiske håndverket. Men journalistisk kompetanse finnes jo i redaksjonen fra før! Da er det viktig å bruke tid på å overlevere denne og fremsnakke journalistikken som fag og som profesjonell praksis. Hva er kjennetegnene her? Sentrale stikkord er: intervjuteknikk, spørreteknikk, sitatteknikk, kildebredde og kildekritikk, samtidig imøtegåelse, nyhetsvurdering, fortelle med bilder, observasjon og reportasje, sjangerkunnskap, innsynsrettigheter og søkeverktøy, anonyme kilder, skille journalistikk og reklame. Listen er lang; med dette er noen av de mest sentrale punktene og problemområdene nevnt.
Det er redaktørens ansvar å bruke tid på journalistisk kompetanseheving i redaksjonen, og å se til at både håndverket og rolleforståelsen er på plass.
Samfunnsoppgaven – hva er nå den?
Det er gledelig å se at redaktørene i sine svar fremhever avisens samfunnsoppgave. Men hva er nå egentlig denne samfunnsoppgaven? Den har ulike elementer, og det pekes på mange av disse i redaktørenes svar. Samtidig er det ikke slik at den omfatter alt som mediene til enhver tid driver med. Noen ting er viktigere enn andre.
Det er stor enighet i dag om at de viktigste elementene i medienes samfunnsoppdrag er dette: For det første skal mediene gi publikum den informasjonen de trenger for å ta stilling i samfunnsspørsmål og ta del i lokalmiljøet. For det andre skal mediene sørge for debatt om viktige spørsmål, og at ulike grupper får komme til orde og bli hørt. For det tredje skal mediene være vaktbikkje og kontrollere makthaverne i samfunnet. For det fjerde skal lokale medier skape tilhørighet, styrke fellesskapet og bidra til engasjement og utvikling i lokalmiljøet.
«Den redigerende makt»
For noen år siden ble storverket om norske redaktørers historie utgitt. Boken var ført i pennen av professor Martin Eide ved Universitetet i Bergen, og den skildrer redaktørrollens fremvekst og økende makt gjennom 200 år. I boken, som har tittelen «Den redigerende makt», står den ene markante redaktørskikkelsen etter den andre frem og personifiserer nettopp denne makten. En av disse var redaktøren i Trondhjems Adresseavis fra 1795, Matthias Peterson, som omtales både som «folkets yndling» samtidig som han «irriterte Trondhjems borgere ganske ettertrykkelig». Han må ha vært en talentfull redaktør.
Vi kan nok si at redaktørens person generelt er mindre markant i offentligheten i dag, i konsernenes tidsalder. Rollen har endret seg, sammen med avisene og mediesamfunnet. Men det betyr ikke at den er mindre viktig. Mediene som redaktørene leder, er i hvert fall viktigere enn noen gang. Og redaktørens formelle makt, «den redigerende makt», er ikke svekket. Tvert imot er den styrket og sikret både i lovverket, i presseetikken – og i vedtektene til Polaris-konsernet. «Selskapets publisistiske virksomhet skal drives på en måte som fullt ut sikrer den redaksjonelle frihet, uavhengighet og integritet i overensstemmelse med Redaktørplakatens prinsipper», står det der.
Det er en god grunnmur å bygge på.
Ytringsfrihet og uavhengighet hånd i hånd?
av Eva Kvelland
Sosiale medier er blitt en integrert del av måten vi samhandler, kommuniserer og ytrer våre meninger på. De er blitt en plattform for ytringsfrihet – både for å ytre meninger i kontroversielle saker og for å dele treningsskryt og middagsprestasjoner. Men gjelder den ytringsfriheten for alle – alltid?
«Ja, det gjør den!», kunne jeg ha skrevet, og dermed avsluttet denne teksten med et resolutt punktum. Det ville ha vært den ufravikelig prinsipielle tilnærmingen til hva ytringsfrihet er i sin reneste form i et samfunn tuftet på at demokratiske prinsipper gjelder for alle. Det gjør de, men også demokratiske prinsipper har sine praktiske utfordringer – og de konkurrerer med andre viktige prinsipper.
Det er grunnen til at stiftelsen stilte dette spørsmålet til redaksjonens årsrapporter for 2023:
De redaktørstyrte mediene er avhengig av tillit og troverdighet, og de må derfor verne om sin uavhengighet og integritet. Samtidig er de fleste journalister og redaktører samfunnsengasjerte mennesker. Hvilken policy har dere for medarbeideres engasjement på sosiale medier? Er det fritt frem for å uttrykke egne synspunkter og meninger om aktuelle og kontroversielle spørsmål?
Tydelige forventninger
Diskusjonen om offentlig ansattes ytringsfrihet dukker opp med jevne mellomrom, og vi opplever stadig at politikere må forlate verv fordi de ikke klarer å oppføre seg i sosiale medier. Det lages retningslinjer og ilegges sanksjoner og eksklusjoner. Likevel dukker det stadig opp nye saker – senest i forbindelse med årets kvinnedag.
Ytringsfriheten er i et fritt samfunn, med enkelte unntak, absolutt – og det får konsekvenser vi verken kan eller ønsker å regulere oss vekk fra. Når spørsmålet om journalisters bruk av sosiale medier ble stilt til redaksjonene, er det nettopp fordi media er en vokter og en forsvarer for ytringsfriheten. Hva så med egne rekker?
La oss enkelt oppsummere redaksjonenes svar på stiftelsens spørsmål:
- De fleste har en tydelig forventning om at journalister ikke ytrer politiske meninger eller tar stilling i aktuelle og kontroversielle saker i sosiale medier. Noen beskriver det som et forbud.
- Kun et fåtall oppgir at de har en egen policy for medarbeideres engasjement i sosiale medier.
- Flere viser til Vær Varsom-plakaten som dekkende nok til at de ikke har behov for en policy.
- Begrunnelsen for at journalister ikke kan ytre seg fritt i sosiale medier, oppgis i hovedsak å handle om uavhengighet og habilitet i yrkesutøvelsen.
Valg som får konsekvenser
La oss starte med den mer praktiske tilnærmingen til spørsmålet om journalisters engasjement i sosiale medier. Jeg, som er ansatt i en bank, bør nok ikke være kunde hos en konkurrent. En frisør gjør neppe klokt i å klippe seg på nabosalongen. Og en profilert politiker bør ikke uttale seg kvinnefiendtlig og ufint på Facebook på kvinnedagen (eller på andre dager, for den saks skyld). Det handler ikke om begrensning av ens juridisk sikrede frihet, men har å gjøre med at valg man tar i livet, får konsekvenser. Velger man å tviholde på friheten til å gjøre og si som man ønsker, kan det få konsekvenser for karrieren din, ryktet ditt og omgivelsene dine. Det er ditt valg, du forbys ikke å ta det valget, men det er også du som må leve med konsekvensene av valget du faktisk tar.
En av redaktørene skriver følgende i sin årsrapport: «…tabloid sagt så mister du litt av ytringsfriheten din når du blir ansatt…». Det er kanskje å sette det litt på spissen, for ser vi praktisk på det, så må det nesten være sånn når man er journalist. Da er det kanskje ikke en begrensning av ytringsfriheten, men et valg man tar for å få være en journalist med troverdighet og integritet.
Hvor går så grensen? Jeg tror ikke den er mulig å tegne opp med to streker under svaret. I de fleste yrkesgrupper kan det være saker man av hensyn til jobben ikke bør ytre seg om eller mene noe om offentlig. En kommunedirektør bør unngå å kritisere politiske vedtak; en bankansatt må være forsiktig med å spå et fremtidig rentenivå; og en barnehageansatt må ikke dele bilder av barnehagebarna i sosiale medier. Dine ytringer kan gjøre deg inhabil, bli tatt til inntekt for arbeidsgivers meninger, sette arbeidsplassen din eller deg i et dårlig lys, eller gjøre deg uegnet til å inneha bestemte stillinger.
Det som kanskje er spesielt for yrkesgruppen journalister, er bredden av saksfelt og saker de må holde seg unna. Du vet ikke hva slags saker man skal skrive om i neste uke eller hvilken kilde noen fra mediet ditt – kanskje du – skal snakke med. Det i seg selv gjør det vanskelig å si at journalister kan mene noe om det, men ikke om det. Objektivitetsbehovet er stort, og særlig på små steder kan handlingsrommet for en journalists ytringer bli trangt. Men kanskje er det enda trangere på større saksfelt – for hvordan vil det bli oppfattet dersom en journalist tar offentlig stilling til konfliktsaker som EU-spørsmålet eller abortgrenser? Skal jeg være ærlig (og det skal man jo), så tror jeg at det kunne påvirket mitt syn på en journalist som hadde tydelige divergerende meninger som meg i flere store og viktige saker – uavhengig om dette var saker vedkommende skrev om eller ikke.
Mennesker vi kjenner
De siste årene har mange redaksjoner latt oss bli bedre kjent med mennesket bak journalisten enn det som var vanlig tidligere. De byr på seg selv – og tidvis sitt privatliv – for å lage godt journalistisk innhold: alt fra hvordan de viser seg selv på ski på vei til jobb når det snør mer enn normalt på Sørlandet, via bruk av egne erfaringer med offentlige tjenester, til å snakke eller skrive om egen livsstil eller hobbyer i podkaster eller blogginnlegg. Jeg tror på mange måter det er en styrke for tilliten til journalistikken. Vi stoler mer på mennesker vi kjenner og liker – eller i alle fall føler vi kjenner og liker.
Dette kan imidlertid snevre inn ytterligere handlingsrommet som en journalist har til å ytre meninger i sosiale medier (eller på andre måter i offentligheten). Jo mer vi føler nærhet til journalisten, desto vanskeligere er det kanskje å skille mellom yrkesutøveren og privatpersonen? Det samme gjelder på små steder, der «alle» kjenner journalistene og sjansen for at du er FB-venn eller LinkedIn-kontakt med intervjuobjektet ditt er stor. Jeg tror det er vanskelig for oss å skille mellom journalist og privatperson, og jeg er usikker på hvor flinke vi egentlig både kan og skal måtte bli til å gjøre det.
Oppsummert betyr det nok at han hadde rett, redaktøren som skrev følgende: «Ved å bli journalist og redaktør har man akseptert noen begrensninger», og kanskje er de begrensningene ganske mye større enn for de fleste andre yrkesgrupper.
Hva mener egentlig de redaktørene som skriver at de verdsetter at redaksjonelle medarbeidere er aktive, engasjerte og synlige i sosiale medier? Det er lett å si, som et viktig prinsipp, men det er betydelig mer krevende å praktisere.
Trenger vi retningslinjer?
Spørsmålet om man skal ha retningslinjer som begrenser et menneskes ytringsfrihet, er komplisert. På den ene siden vil uavhengigheten og integriteten til en avis og til en journalist tilsi at tydelige regler og retningslinjer som indikerer nærmest et forbud mot alt som ikke handler om dagens middag og bilder fra kjæresteturer, er det riktige grepet fra en praktisk og pragmatisk synsvinkel. På den andre siden står ytringsfriheten sterkt, noe som bør tilsi at også journalister har full frihet til å poste og mene det de vil i sosiale medier. De to ytterpunktene har neppe livets rett, og man kommer trolig langt med tydelige forventninger og høy tillit til de menneskene man leder, som er den normen de fleste av redaktørene allerede praktiserer.
Og kanskje handler ikke et (mulig) behov for interne retningslinjer først og fremst om behovet for å avgjøre hva som er lov og ikke lov. Det handler kanskje mer om å gi en mulighet til å diskutere problemstillingene og forankre reglene internt i redaksjonen.
En revolusjon vi må håndtere!
Av Henrik Syse og Gry Cecilie Sydhagen
Rapportene fra Polaris’ mediehus om deres forventninger til – og bruk av – kunstig intelligens viser en solid bevissthet om den balansegangen som trengs mellom oppfinnsom bruk av KI på den ene siden og varsom hegning om den gode og etisk bevisste journalistikken på den andre. Det er en bevissthet og en balansegang som trengs, idet vi står overfor en veritabel teknologisk revolusjon.
I løpet av få år kommer noe som allerede har vært grensesprengende for mediebransjen og samfunnet generelt, nemlig digitalisering og det verdensvide internettet, til å bli enda mer revolusjonerende. Utviklingen er allerede godt i gang og har fått samlebetegnelsen «kunstig intelligens» (KI).
Kanskje er KI en unøyaktig benevnelse, all den tid intelligens er noe vi forbinder med bevissthet og refleksjon. En maskin eller en algoritme, samme hvor avansert den er, har neppe det vi kaller bevissthet eller refleksjon, ei heller «ånd» eller «sjel». Men den kan fremstå for oss som om den har det, og det er det avgjørende i vår sammenheng.
Vi er kort sagt i ferd med å ta i bruk – og muligens på vei til å la oss styre av – maskiner og programmer som fremstår for oss som om de er supersmarte, som kan løse problemer langt raskere enn oss, og som kan formulere seg og oppføre seg som om de var menneskelige individer. Da må vi være på vakt.
Alle redaksjonene som har svart på Stiftelsens spørsmål om KI, har vist en stor grad av bevissthet rundt hva denne teknologien kan brukes til, og hvor dens farer ligger.
Følgende tre hovedtrekk er verdt å merke seg.
Tydelig merking og god kontroll
For det første understreker både presseetikken og de enkelte mediehusene at brukeren av medietjenester tydelig skal få vite hva som er laget av kunstig intelligens. Hva «tydelig» betyr, vet vi fra annonsenes og den betale journalistikkens verden er både mangetydig og omstridt. At det likevel er bred enighet om at KI-generert materiale skal brukes med varsomhet, skal være tydelig varslet om, og skal gjennomgås av mennesker å sikre nøyaktighet og etterrettelighet, er beroligende. Kort sagt: Leseren skal vite hva hun faktisk leser!
Dette krever kontrollmekanismer og årvåkenhet. Faren er at vi gradvis begynner å stole så mye på KI-generert stoff at vi slutter å foreta den nødvendige kontroll og kanskje også den påkrevde merking. Vi satser på at det er sjekket godt nok, vi synes stoffet ser så bra ut, vi tror at en annen journalist har sjekket det – og så kan det veldig raskt gå galt. Ett feilstavet ord? Én gal oversettelse? Konsekvensene av noe som synes ganske lite, der KI-algoritmene arbeider videre ut fra et galt utgangspunkt som ingen har merket, kan bli svære, ikke minst fordi ting skjer så raskt når man bruker KI-algoritmer.
Denne problemstillingen som sådan er ikke ny; løgnaktige journalister med falske kilder eller oppfunnede historier, som det så spinnes videre på, kjenner vi godt fra før. Men nå vil hastigheten være langt raskere og feilene vanskeligere å oppspore. Derfor blir grundighet, etterrettelighet og sunn skepsis i all bruk av KI-journalistikk så viktig.
Redaksjonene er for øvrig svært klar over at dette også gjelder det journalistiske fotografiet. Dets troverdighet og integritet er en sentral del av presseetikken og er nedfelt i Vær Varsom-plakatens punkt 4.11. Sunnmørsposten sier på en eksplisitt og nyttig måte hvilke krav som må stilles:
- Leserne skal aldri være i tvil om hva som er ekte og hva som er generert.
- KI skal ikke brukes til å redigere, forbedre eller endre bilder på en måte som skiller seg fra ordinær bilderedigering.
- Den stadig økende mengden fotorealistisk KI-generert innhold stiller ekstra høye krav til å kontrollere og verifisere bilder som kommer inn til redaksjonen.
Her handler det altså om at mediebrukeren ikke skal bli lurt, at alt KI-generert materiale skal kvalitetssjekkes og merkes, og at vi skal være årvåkne overfor en teknologi som utvikler seg i rekordfart. Dersom vi på noe tidspunkt i denne utviklingen slapper av, og later som om at alt går greit, kan vi raskt begå feil som det vil være vanskelig å rette.
Innsamling av stoff og data
Dette leder til et annet sentralt punkt: KI gir enestående muligheter til å samle, behandle og generere stoff. Avisen Lindesnes sier det slik: «Kunstig intelligens gir mediene en unik mulighet til å samle inn data og koble relevante datasett med hverandre. Derfor kan KI spare både ressurser og sørge for å finne mønster som ikke redaksjonen hadde klart å finne.» Nyss, lokalavis for Stranda og Sykkylven, sier følgende: «KI opnar heilt nye dører, og vi anar ikkje omfanget av moglegheitene det skaper for oss.» iTromsø bruker KI aktivt til å gjennomføre, forbedre og effektivisere journalistiske prosesser, og har hatt flere betydelige saker som har vært basert på bruk av KI i gravingen etter og analysen av stoff. Fædrelandsvennen legger til: «KI vil også gi oss nye og bedre journalistiske verktøy til å avsløre urett i samfunnet.»
Slik kunne vi ha fortsatt. Mediehus etter mediehus fremhever den måten KI gjør krevende prosesser enklere på. Det er fristende å låne et begrep fra Forsvaret, der man gjerne snakker om at KI-drevne og lignende verktøy er utrolig nyttige til å gjøre arbeid som er DDD: dull, dirty or dangerous – kjedelig, skittent eller farlig.
Samtlige av sitatene fra de redaksjonelle rapportene nevnt ovenfor, er imidlertid del av lengre resonnementer. Alle understreker farene ved manipulert, unøyaktig eller direkte løgnaktig materiale. KI kan derfor aldri erstatte journalistene, men vil tvert imot kunne gjøre den dyktige og kvalitetsbevisste journalisten enda viktigere, om enn hennes jobbhverdag vil bli annerledes. I arbeidet med å finne stoff som er nyttig og viktig for mediebrukerne, vil KI kunne gjøre analyser og lage oversikter mennesker aldri ville ha klart – men menneskene må da få den store oppgaven med å verifisere at materialet er relevant, har integritet og er riktig lagt frem. Kan ikke KI gjøre også det bedre? Nei, på grunn av alle måtene KI kan manipulere – og manipuleres – på, vil den menneskelige kvalitetskontroll aldri bli overflødig, vil vi hevde.
At KI kan være til enestående hjelp i å fremskaffe og analysere krevende stoff – stoff som på sitt beste vil bidra til journalistikk av ypperste kvalitet – er det uansett liten tvil om.
Samarbeid og læring
Det leder oss til et tredje og siste punkt som må stå helt sentralt for et mediekonsern som Polaris når noe revolusjonerende nytt skjer: Vi må samarbeide.
Innenfor Polaris, og i samarbeid med Schibsted, har man allerede mange ordninger for stoffutveksling og tilhørende synergieffekter. Den raske utviklingen av KI vil imidlertid kreve nye felles diskusjonsarenaer og velfungerende rådgivende organer som kan bidra til at man trår rett. Her vil Stiftelsen mene at Polaris har et betydelig ansvar som konsern i årene som kommer, og også at det enkelte mediehuset må bidra med erfaringer, ideer, advarsler og visjoner. Vil egne KI-råd være nyttige? Skal man arbeide med en samordning både av teknologien og av kvalitetskontrollen? Trenger man ny kompetanse inn i redaksjonene og på konsernnivå? Dette er spørsmål man raskt må forholde seg til. De ligger ikke langt inn i fremtiden, men er aktuelle her og nå. Flere av redaksjonene forholder seg aktivt til dem allerede.
Bare begynnelsen …
Alle mediehusene som har levert svar på Stiftelsens spørsmål til 2023-rapporten, viser en god evne til å kombinere håp og bekymringer i måten man møter KI på. Det er gledelig.
Vi har antagelig bare sett begynnelsen av en utvikling som vil endre måten vi kommuniserer på like mye som trykkpressen, telefonen og kringkastingen historisk sett gjorde. Forskjellen fra de tre nettopp nevnte teknologiske revolusjonene er at endringene nå skjer enda mye raskere, og produktene vi får i våre hender, er enda mektigere. Da kreves det en årvåkenhet som Polaris’ mediehus heldigvis synes å ha.
Men vi må understreke igjen: Dette er bare begynnelsen. Det gjelder derfor ikke å miste årvåkenheten, interessen og nysgjerrigheten etter hvert som KI vokser seg bare mektigere og mektigere. Tar vi en høneblund nå, kan vi våkne til en verden der kvalitetsjournalistikken er den store taperen.